Lørdag 2. mars – til Khenifra (60 km): Det har vært kuldegrader i natt og frokostrommet på det enkle overnattingsstedet på landsbygda er kaldt. Men det hjelper med fleece og dunjakke – og glasset med mynte te varmer både i handa og i kroppen.
Ute er det klarvær og sol, men en kald isnende vind møter meg når jeg setter meg på sykkelen og forlater auberge Hibibi. Landskapet er betagende med noen spredte hus og skur her og der. I en sving ser jeg tre små barn, barbente og tynnkledte i veikanten. Det yngste sitter på et lite teppe, det eldste, kanskje ikke mer enn fem-seks år, holder beskjedent fram en liten kurv. Jeg er forbi før jeg skjønner at hun forsøker å selge meg en liten kake eller rundstykke.
Jeg titter meg rundt, men ser ingen hus i nærheten. Bare dette store åpne landskapet. Det er også sparsomt med biltrafikk, så kundegrunnlaget er beskjedent. Det er ikke ukjent fra Norge at barn leker butikk langs veien. Dette her tolker jeg mer som fattigdommens grelle ansikt.
På landsbygda i Mellom Atlas er det naturalhusholdning som gjelder. Langs veien er det stadig gjetere som står og ser sauene sine spise. Det må være et langsomt liv. Og dårlig timelønn! Kvinner sitter også ofte langs veien. I dag holdt flere av dem fram en flaske med melk som de forsøkte å selge.
I det hele tatt er det påfallende mange mennesker som bare sitter. Når jeg kommer, vinkes det. Det er hyggelig. En mann pekte i går ivrig på en ledig stol der han satt utenfor det falleferdige huset sitt. Jeg tolker det som «Kom og sett deg og slå av en prat. Det er ikke så mye som skjer her.» I motsetning til i vår verden er det her overskudd av tid og mangel på hendelser.
Jeg har på følelsen av at jeg for mange er dagens hovedattraksjon der jeg kommer syklende. Et pust fra en annen verden som, i motsetning til bilene som bare raser forbi, er jeg innen rekkevidde.
Når gutter ser meg kommer de ofte løpende fram til veien. Endelig er det noe som skjer. Men når det viser seg at vi ikke kan samme språk, ender det ofte med at de spør om penger, – og når jeg avviser det og vil sykle videre ender det noen ganger med frustrasjon der de løper etter og forsøker å holde igjen sykkelen.
Jeg klandrer dem ikke. Jeg er så rik og mange ute på landsbygda så fattige, uten mulighet til en skikkelig jobb.
Når jeg sykler får jeg mer føling med folk og deres virkelighet enn om jeg hadde stengt meg inne i en bil. Og generelt er det hyggelige gjensidige hilsener. Mange gir meg tommel opp. De vet hva det betyr å ta seg fram uten motor.
Oppsummert – folk på landsbygda i Marokko er fattige og jeg klandrer dem ikke for verken å forsøke å holde meg tilbake eller spørre om en slant. Jeg ville gjort akkurat det samme om jeg var i deres sted.
Nå er jeg kommet til Khenifra og i morgen starter klatringen over Høy Atlas.
Legg igjen en kommentar