Torsdag 31. juli: Gjensyn med Henningsvær

Lett regn på morgenen, men det klarnet opp og ble på ny en strålende dag. Første etappe var ca 11 km til Henningsvær hvor vi var invitert på vaffelbesøk hos Sigurd og Ann-Cathrin, kjente fra Oslo Kajakklubb som har hus i Henningsvær og som nettopp er kommet fram etter å ha padlet fra Oslo. To måneder brukte de. Respekt!

Deretter satte vi kursen mot Stamsund på flatt speilblankt  hav der vi besøker Knut og Lillebeth, gode naboer fra Oslo. Det smakte godt med både dusj og middag.

Jeg har et spesielt forhold til Henningsvær og besøket der vakte til liv mange minner.  Vinteren 1983 mønstret jeg på garnbåten Pluto fra Ylvingen for å være med på lofotfiske fra Henningsvær som skårunge, en fin av avveksling fra studier på Blindern.

Det innebar mange fine opplevelser, men også  mer eller mindre konstant sjøsyke fra slutten av januar til påske. Mens de andre to av mannskapet satt nede i lugaren og røkte og drakk kaffe når vi kl 06.00 hver dag gikk ut i Vestfjorden for å trekke garnene, sto jeg delvis ute på dekk eller i styrehuset sammen med  skipperen for å holde kvalmen i sjakk.

Jeg husker jeg etter en lang første dag på sjøen  gikk og tok en dusj. Da ble jeg sett rart på. Dusje var noe man gjorde på lørdagen – før man gikk på Knusarn og tok en øl. Der var det spiseplikt, det hadde kommunen bestemt. Det billigste på menyen var pølse i brød. Da kunne man til gjengjeld drikke hele kvelden. Det medførte at det konstant lå en hel rad med uavhentede pølser på bardisken!

Skårunge var en veldefinert posisjon, lavest på rangstigen siden man i utgangspunktet ikke kunne noen ting. Samtidig var man en å regne med og min lott som førstereisgutt var den samme som Jens sin som hadde 50 sesonger bak seg og med erfaring deretter.

viAlle fire på Pluto hadde sine faste oppgaver når garnene skulle trekkes, og hvis ikke alle kunne stille fikk man ikke opp garnlenkene.  Sjøsyke var ikke noe å skamme seg over så lenge man klarte å jobbe. Og alltid var det litt konkurranse, selv om det aldri ble uttalt. På vei inn fra feltet startet vi for eksempel med å bløgge fisken som lå på dekk. Når vi var ferdige sa alle hvor mange de hadde bløgget som en indikasjon på hvor stor dagens fangst var. Like viktig var det at det også  viste hvem som jobbet raskest. Det ga status.

Jens var også ivrig etter å teste kunnskapen til denne studenten som kom fra Oslo. Hvor lang er en kabellengde? Hvor høy er Vågakallen? Slikt burde man vite.

Klokka ti om kvelden var det værmelding. Da var det andaktsstemning i rorbua der vi bodde på et lite rom med fire køyesenger – de to gamle med henholdsvis 49 og 50 sesonger på Lofoten lå nederst, vi to unge lå øverst. Hver køye hadde et lite fortrekksgardin slik at man kunne ha litt privatliv. Ivar som hadde den andre overkøya hadde tre sesonger bak seg og hadde lagt seg til en vane der han rullet to sigaretter med Petterrøe blå som det siste han gjorde før han slukket lyset. Klokka halv fem hver morgen våknet jeg av et lite lysglimt fra den andre køya og sigarettrøyken som spredte seg i det mørke rommet.

Etter værmeldingen var det fiskerimeldingen med oppramsing av dagens fangster på de ulike fiskeværene, og da gjaldt det å følge med om man ville delta i samtalen dagen etter. En gang forsøkte jeg meg med å si, og på Skrova fikk de 1400 kg på stampen! Jeg husker Jens snudde seg sakte og så på meg med overbærenhet. Nei sa han, det var 1360 kilo. Unøyktighet av den typen som jeg hadde tillatt meg, var uhørt om man ønsket å bli tatt alvorlig.

Omgangstonen kunne også være ganske røff. En kveld vi satt i spiste middag, som vanlig kokt torsk med sagosuppe, ble døra til rommet vårt revet opp. Der står formannen på fiskebruket og spør hvorfor i helvete satan jævla hestkuken vi ikke hadde vasket dusjen? Visste vi ikke at det var vår tur. Deretter smelte han døra igjen uten å vente på svar. Jeg som forsiktig sørlending fikk skikkelig bakoversveis, men de andre bare så på hverandre og flirte. Da vi møtte han neste dag nede på fiskemottaket var alt glemt.

Hygienen var kanskje så som så. Kjeledressen  vasket  vi hver tredje uke. Da var den så stinn av fiskeslo at den nesten kunne stå alene. Men lukta vennet man seg til selv om den etter hvert gjennomsyret alt. Jeg husker Ivar og jeg gikk innom fiskerbanken i Bodø etter endt sesong og skulle heve sjekken på 32000 kroner som var det vi hadde tjent. Da vi kom inn i banken spredte det seg en underlig stemning i lokalet. Vi ble plutselig veldig klar over at vi fortsatt ikke luktet helt bra!