En perfekt sykkeldag. Endelig klarte vi å finne grusveier og stier å sykle på. Det har vært mye asfalt hittil.
Morgenen er den beste tiden på dagen. Den kjølige friske luften og en uthvilt kropp som gleder seg over å være på tur. I dag var det ekstra spennende siden vi skulle forsøke oss ned Ihlara-dalen. Den er kjent som den største turistattraksjoner i Kapadokia nest etter Gøreme-området.
Men først skulle vi ut avbyen og tilbakelegge 25 kilometer gjennom bølgende jordbruksland.
Vi fulgte hovedveien ut av byen. Heldigvis var det lite trafikk siden det er lørdag. Etter et par kilometer oppdaget vi at vi sannsynligvis kunne valgt en my mindre vei som fulgte elva i stedet. Slikt er litt ergerlig. Men vi svingte inn på en gårdsvei litt lengre framme for å få litt grus under dekkene. Ifølge kartet snirklet flere veier seg fram i den retningen vi skulle. Ved første veikryss på kartet var det imidlertid nesten ingen vei, bare en bulldoser som hadde kjørt oppover en skråningog etterlatt seg et dypt spor. Vi var nær ved å snu, men bestemte oss for å forsøke med litt «hike-a-bike», dvs trille syklene. Det skulle tross alt ligge en liten landsby noen kilometer lengre framme, og slike prosjekter synes vi begge er litt morsomme.
Vegen bedret seg da vi nærmet oss byen og vi kunne fortsette på jordveier mellom enorme åkre i ca en mil. Folk er veldig hyggelige, bøndene på traktorene hilser når vi møter dem. Og møter vi en bil er det nesten alltid tuting og vinking.
I dag hadde vi en ekstra snurring oplevelse. På en smal vei inn mot en liten landsby kom det plutselig en bil i sakte fart rett mot oss i vår kjørebane. Sjåføren stakk en hand ut av vinduet og signaliserte at vi skulle stoppe. Deretter rakte han meg en ansjos samtidig som han sa en hel masse på tyrkisk som jeg selvfølgelig ikke forsto. Men det ble mye god latter – og jeg takket pent for ansjosen!
Når man skal ut på tur er det ofte vanskelig å finne akkurat hvor stien begynner. Slik var det ved inngangen til Ihlara Valley. Det hvor vi trodde «stien» begynte var det ingen markering. Vi forsøkte å spørre en som drev en liten sjappe rett over veien, men han signaliserte bare at vi skulle sykle videre på hovedvegen.
Forståelig nok, for for de fleste vil det nok fortone seg som en dårlig ide å ta seg ned Ihlara-dalen med sykkel, og særlig med bagasje.
Vi fant etter hvert en liten sti som vi fulgte, klatret over en haug med småkratt som de hadde hugget ned og latt ligge tvers over stien. Men etter hvert ble stien mer og mer syklbar. Den fulgte en liten elv. Høstfargene er usedvanlig vakre og etter hvert kom vi dypere og dypere inn i kløften. De steile klippeveggene på hver side var gjennomhullet av boliger eller hva hulene en gang har vært brukt til. Det skal være omlag 104 kirker og kapeller og mer enn 10.000 huler som er hugget ut i fjellet i Iharadalen. Fra det fjerde århundrede var dette et viktig senter for utbredelse av kristendommen i området, med masse prester og munker. Og selv etter at muslimene erobret Tyrkia fikk de fortsette å praktisere kristendommen.
Under veis møtte vi også Bastian fra Paris. Han startet i Paris for tre måneder siden, har de siste ukene syklet rundt i Tyrkia, skal nå ferge over til Hellas, deretter til Italia og videre til Tunis før han returnerer til Paris tiljul. Høres ut som en fin rundtur!
Deler av stien gjennom dalen viste seg å bli krevende. Mange steder var det så høye stein at vi måtte løfte syklene forbi, eller det var trapper, eller pasasjene var for smale for sykkelveskene. Og noen fotturister var det også, ikke minst rundt de mest populære hulekirkene, men plagsomt mange var det ikke. Turistsesongen er over!
Ved landsbyen Ihlara måtte vi bære syklene opp diverse trapper for å komme ut av canyonen. Angrer på at jeg ikke har vært ivrigere på å trene kneløft. Det var tungt!
Hotellet var enkelt, men med veldig hyggelig vertskap som også lagde middag til oss. 500 kroner pr person for overnatting, middag og frokost er det ingenting å si på.
Bare ca 40 kilometer i dag, men mye morsom sykling (og bæring!) og tilsammen en perfekt dag 😆
Legg igjen en kommentar