(Beskrivelse av denne turen er laget som kun en lang artikkel som kompletteres etter som turen skrider fram)
Det er mars, det er varmere i været og det begynner å rykke i sykkelfoten igjen. Høyt på bucketlisten min står en eksotisk sykkeltur i Oman, men med krig og uro i den delen av verden er jeg glad for ikke å ha bestilt billetter dit. Av ulike grunner er turen denne gang begrenset til en uke, og hvor flyr man da?
Gran Canaria, eller Granka som solelskere ynder å si, er ikke bare strand og badeferie, det er også mye vill og vakker natur for dem som beveger seg opp i fjellene.
Og øya er blitt mer og mer populær blant syklister, selv om topografien gjør at det er for spesielt interesserte.
Øya er ikke mer enn ca 50 km i diameter, men høyeste fjellet midt på øya er ikke mindre enn 1956 meter over havet. Så her kan det bli mye klatring. Med telt og full oppakning kommer jeg til å kjenne det i leggene. Men det skal bli deilig å komme på tur igjen.
Jeg krysser fingrene for at været blir bra, i fjellene er det ofte en del regn.
Oppsettet er det samme som tidligere. Telt, sovepose og underlag har sin faste plass i en vanntett pose som stoppes fast foran styret. Resten får plass i to sykkelvesker. Tidligere har jeg også montert to vannflasker på gaffelen, men de tenker jeg denne gangen å få plass til i sykkelveskene. Totalt veier sykkel og bagasje ca 30 kilo. Så kommer mat og vann i tillegg.
På sykkelturene mine trives jeg best på grusveier uten trafikk. Jo mindre veier, desto bedre.
På Gran Canafia er det mange muligheter for det. På favorittnettstedet mitt, bikepacking.com, er det beskrevet en rute over øya og tilbake som virker attraktiv, 240 km og 7500 høydemeter. Ca 30 prosent går på grus, resten på asfalterte småveier. Noen korte strekk er også «hike-a-bike», men det aller meste er syklbart.
Den beskrevne ruten starter i Maspolomas i syd og svinger seg opp mot toppen av øya. Flyplassen ligger imidlertid på øyas østside, og det er der jeg har bestilt hotellovernatting første og siste natt. Det er praktisk da jeg kan sette igjen sykkelkassen på hotellet til jeg kommer tilbake.
Mandag 16.mars reiser jeg nedover. Flyturen går uten problemer og sykkelen og bagen med sykkelveskene kom som de skulle. Ved flyplassen fikk jeg taxi med en gang, sykkelesken går akkurat inn i en vanlig bil når man legger ned setene. Hotellet i Agüimes ligger bare 12 km fra flyplassen, og etter litt purring får jeg også koden til nøkkelboksen slik at jeg får låst meg inn. Det er ikke bare i supermarkedet at selvbetjening griper om seg.
Agüimes er en hyggelig liten by med masse kafeer. Etter en øl og litt lunsj skrudde jeg sammen sykkelen og tok en tur i området for å sjekke ut trafikkforholdene. Den veien jeg har valgt innover på øya og opp i fjellene har liten trafikk, så det lover bra. I byen nesten kryr det av syklister, det er tydelig at mange reiser hit for å trene. Traff bare to med tilsvarende oppakning som meg. Det er tydelig at de fleste foretrekker dagsturer med lett utstyr. Kanskje ikke uten grunn?
Tirsdag 17.mars er det lettskyet vær og fint å komme av sted. Til tross for at stigningen begynner umiddelbart, kjennes bena bra. Det er alltid litt spennende når det er lenge siden jeg har syklet med oppakning.
Etter en halv time passerer jeg en ravine hvor masse biler står parkert langs veien. Jeg husket å ha lest at dette elvejelet med sine vakre formasjoner er et yndet turistmål og jeg faller for fristelsen til en kort fottur. Foruten en gammel trubadur som forsøker å tjene noen slanter med sangen sin, er det kun et kort stykke man kan gå innover i det tørre elveleiet. Det tar ikke mer enn 20 minutter før jeg er tilbake ved sykkelen, glad for at ikke dette var dagens hovedattraksjon.
Etter 27 kilometer er jeg ca 900 meter over havet og framme i byen San Bartomome de Tirajana. Her kommer jeg inn på den bikepacker ruta som jeg har funnet på Bikepacker.com og som jeg har tenkt å følge. Den går over til vestsiden av øya og tilbake og prioriterer grusveier der hvor dette er mulig.
Værmeldingen er imidlertid ikke den beste. Det er sendt ut gult farevarsel når det gjelder både vind og nedbør, det vil blant annet si sterk storm utsatte steder på i morgen onsdag. Men i dag er det bra, enn så lenge.
I San Bartolome traff jeg igjen bikepacker ekteparet jeg snakket med i Agüimes. De har også lastet ned samme rute som meg, men dropper den første seksjonen med grus, en omvei innover i fjellene. Jeg er imidlertid giret og legger i vei.
Noen hundre meter etter at asfalten stopper må jeg passere noen falleferdige industrianlegg. Bak gjerdene løper det flere store kjørere som bjeffer og flekker tenner når de ser meg. Støyen vekker andre hunder i nabolaget, og snart er det et sant hylekor. Heldigvis er det ikke hull i gjerdet, og de som står i bånd er vel sikret med kjetting. Men det er deilig å komme vel forbi og inn i fjellet. Der blir det straks brattere, stien blir dårligere og det begynner å småregne. Snart er det bare hike-a-bike som gjelder. Men utsikten over dalen er fantastisk, det dufter nydelig av lavendel og andre blomster er også en pryd for øyet.
Men etter en times tid med dytting av sykkelen må jeg innrømme at jeg spør meg om dette er en god ide. Vel oppe på passet, møter jeg derimot en litt bedre grusvei som slynger seg vakkert bortover åssiden.
Blomsterfloren er også her fantastisk. Men regnet tiltar. Regnjakke og regnbukse er kommet på for lengst og når jeg om sider kommer inn på en asfaltvei begynner det riktig å bøtte ned. Jeg begynner å bli så kald at jeg skjelver og søker ly i et gammelt sauefjøs.
Jeg vurderer faktisk om det kan fungere som en alternativ overnatting, men det er for mye skitt og søppel og jeg slår det raskt fra meg. Der jeg står betrakter jeg også syklister på dagstur som blåfrosne farer nedover bakkene med hylende bremser. Mange av dem har ikke en gang med seg regntøy. Stakkars jævler! Jeg fryser selv om jeg er godt utstyrt.
På ruten min er det markert en mulig teltplass ikke langt unna. Jeg bestemmer meg for å sjekke den ut selv om klokka kun er 16.30.
Teltplassen er egentlig et rekreasjonsområde som sikkert ligger vakkert til. Men nå ligger tåka tett, så det er ingen utsikt.
I turbeskrivelsen står det at dette egentlig bare er for dagsbesøkende, men at man sikkert også kan sette opp et telt bare man oppfører seg skikkelig. Uansett, her er det bare regn og tåke og ikke en sjel.
Jeg får opp teltet og gleder meg til noe varmt å drikke og en pakke real turmat til middag. Det er ikke før jeg sitter med jetboilen i hendene at jeg innser blunderen – jeg har glemt å kjøpe gass! Det får man nemlig ikke ha med på fly.
Det ble tørrmat og vann i stedet. Natta ble urolig med sterke vindkast som river i teltet og styrtregn som plutselig slår mot teltduken.
Jeg våkner av at en bil kjører inn på plassen og det skramler i lokkene på avfallsdunkene. Vel ute av teltet, med regniøy på, ser jeg en pickup nærme seg sakte. Det er oppsynsmannen for plassen og han er ikke blid. Det er forbudt å campe her, plassen er kun til bruk på dagtid. Han snakker bare spansk, men jeg skjønner utmerket hva han mener når han truer med bot. Jeg bruker det gamle trikset med å være høflig, svare «yes, yes», signalisere at jeg er i ferd med å pakke sammen og at jeg dessverre ikke var klar over dette. Da løste det seg.
Jeg har på dette tidspunktet ikke bestemt om jeg skal følge den anbefalte grus– og stiruten videre, eller om jeg skal følge asfaltveien. Etter 200 meter på jordveien bort fra teltplassen er konklusjonen klar, vegen er i ferd med å gå i oppløsning etter nattens regnskyll. Det som amerikanerne kaller peanøttbuttermud kleber seg til sykkeldekkene, avleirer seg i gearet og bremsene og det er med nød og neppe jeg kommer ned til asfaltveien før det hele stopper å fungere. Der venter en større rengjøring. Heldigvis er det mer enn nok vann i rennesteinen like ved og mer grusvei er ikke aktuelt før det tørker opp.
Tåken er så tykk at jeg finner det best å sette på lykt både foran og bak for å bli godt synlig. Og etter en liten time søker jeg ly for regnet på en liten kafé.
Det er helt uaktuelt med en ny natt i telt selv om regnet etter hvert gir seg. Tåka letter også og det fantastiske landskapet med opprevne fjell og dype daler åpenbarer seg igjen.
Jeg finner et rimelig logi på booking.com i en liten landsby som heter Juncalillo. Det gir noen fine sykkeltimer i pittoresk landskap fram til klokka blir18 og jeg kan hilse på mitt vertskap. Som eneste gjest nyter jeg et godt måltid, stekt geitekjøtt og poteter.
Værmeldingen for dagen etter (torsdag) er skikkelig mistrøstig med sterk vind og regn hele dagen. Senere i uka kommer det også inn et skikkelig storsenter med navn Therese, som setter myndighetene i alarmberedskap. Skolene er stengt både torsdag og fredag og karnevalet og konsertene i Maspolomas i helgen er avlyst. I fjellet forventes det snø. Man forbereder seg med andre ord på et heftig vær!
Jeg bestemmer meg for å korte inn turen og sette kursen mot syd ned fra fjellene. Der er det vanligvis lettere vær.
I den lille landsbyen hvor jeg overnatter skal det også være et bakeri. Jeg leter og skjønner at jeg er på rett vei når jeg møter en hund med en bagett på tvers i kjeften, sikkert opplært til å kunne mer enn å hente avisen.
Det som i utgangspunktet er en transportetappe mot kysten på en regnfull dag, viser seg å bli en fantastisk naturopplevelse. Regnbygene er så kraftige at jeg av og til må stoppe syklingen, men det er også perioder med oppholdsvær. Og etter noen hundre høydemeter med klatring er jeg på 2300 meter og kan starte utforkjøringer.
Heldigvis er det ingen tåke og det fordrevne fjellandskapet som åpenbarer seg kan ta pusten fra noen og enhver. I hårnålsvinger som aldri vil ta slutt bukter veien seg nedover. Jeg tar det med ro og nyter det. Regnværet fører også til at mye stein har rast ut og ligger i veibanen. Det er en annen god grunn til å ta det med ro.
Etter ca fire timer er jeg nede i landsbyen St Nicolas hvor jeg har bestilt hotellrom. Tilbakelagt strekning er ikke mer enn 37 km, men for en naturopplevelse! Og jeg er klar for å tørke opp innendørs!
Værmeldingen neste dag (fredag) viser stort sett sol og liten kuling fra siden. Ganske merkelig at det ikke er verre når myndighetene har gått så sterkt ut med advarsler og til og med stengt skolene.
Dagens etappe er langs kysten mot Playa de Mogan og videre til turistbyen Maspalomas. Jeg begynner med en lang stigning på ca 700 høydemeter. Etter en liten time må jeg inn på hovedveien som slynger seg hårnålsvinger opp mot passet. Det er litt trafikk, men ikke veldig plagsomt.
I Playa de Mogan oppstår det et uventet problem. Lokalveien videre er rast ut og stengt og motorveien går i tunnel gjennom fjellet. Jeg forhører meg og blir anbefalt å ta fergen til Puerto Rico en liten mil unna og dermed unngå tunnelene. Men fergen er innstilt på grunn av uvær.
Løsningen ble en velvillig drosjesjåfør som fikk plass til sykkelen når jeg tok av forhjulet.
Puerto Rico er det mest ødelagte stedet jeg kan tenke meg. Enorme leilighetskomplekser dekker alle åssidene. Her har man virkelig ikke hatt noen hemninger med hensyn til å gi byggetillatelser.
Turen videre til Maspalomas følger en litt traffikert asfaltvei, men det er mange treningssyklister her og bilistene er hensynsfulle. Det er fint å sykle langs havet med store brenninger som knuses mot klippene, men dette kan likevel ikke sammenliknes med å sykle på småveier oppe i fjellene. Jeg trives ikke på slike litt større veger med trafikk. Dagens etappe ble på ca 60 km og 1000 høydemeter.
Jeg har booket to netter i et slitent leilighetskompleks i Maspalmomas og lørdagen ble brukt på en sykkeltur et par mil innover i en av dalene på øya og litt sightseeing langs strendene. Noen spredte regnbyger og vind, men dette enorme uværet ser ut til å utebli. Søndag ble en kort tremilstur opp til hotellet i Agüimes hvor sykkelesken er lagret.
Oppsummering:
Totalt sett har dette vært en fin og vellykket tur selv om den på grunn av været ble helt annerledes en planlagt. Gran Canaria er kjent for mye fint vær, men det er ikke noen selvfølge, særlig oppe i fjellene. Det fikk jeg erfare, men samtidig er det noe som en ikke har kontroll over. Turen min ble derfor en del kortere enn planlagt.
På grunn av været endte jeg opp ed kun en natt i telt. Om jeg skulle gjort turen om igjen, ville jeg kanskje droppet både telt og kokeutstyr (hvilket jeg ikke fikk brukt på grunn av at det ikke var mulig å finne riktig type gassboks!). Selv om det er sparsomt med overnattingsmuligheter oppe fjellene, er det mulig å finne rimelige logier med litt planlegging. Med lettere oppakning blir dessuten rekkevidden større. Når det er sagt, så har ikke oppakningen vært plagsom. Totalt sett, nok en alle tiders tur.