Padletur rundt San Juan Islands og sykkeltur gjennom Washington State

(Teksten oppdateres fortløpende etter som turen skrider fram!)

Torsdag 11. juni 2026: Oslo -Seattle

Egentlig skal jeg på sykkeltur i Washington State sammen med gode venner som jeg ble kjent med da jeg syklet The Great Divide fra Canada til Mexico i  2022. De bor på Vashon Island utenfor Seattle, et sted som likner Nesodden i forhold til Oslo.

Men når jeg reiser så langt, benytter jeg også anledningen til en liten ukes solo padletur i forkant. Den går i the Salich Sea rundt San Juan Islands. Dette er et serdeles vakkert område mellom Seattle og Vancouver, altså helt nordvest i USA på grensen til Canada.

Jeg har leid kajakk og utstyr i byen Ancortes vel to timers biltur nord for Seattle. Og hvordan skal jeg komme meg opp dit? Jeg blir  både kjørt og hentet igjen en liten uke senere. Slik er det å ha gode venner!

Padleområdet er som sagt veldig vakkert, men også krevende med veldig sterke strømmer. Men jeg føler meg godt forberedt. Har hentet inn gode råd om padleruter og campingmuligheter, lastet ned en app som detaljert viser strøm i forhold til flo og fjære samt lastet ned en detaljert padleguide for området.

Når man leser beskrivelser om et nytt padleområdet, er det alltid vanskelig å vite hvordan forholdene faktisk er sammenlignet med andre steder jeg har padlet. Men uansett er det viktig å ta forholdsregler. Ikke minst i forhold til vind og strømsjø. Strømmene her er 2-4 knop på det sterkeste, altså betydelig svakere en for eksempel Moskenesstrømmen som er 8-10 knop, selv om det ikke kan sammenlignes direkte.

Området har et veldig rikt dyreliv og er også et kjent sted for å observere spekkhoggere og hval. Det blir spennende.

LØRDAG  13. JUNI, PADLEDAG 1 TIL CYPRESS HEAD

Gårsdagen gikk med til å sette sammen sykkelen og hilse på gode venner på Vashon Island som jeg ble kjent med da jeg syklet Great Divide og som jeg skal sykle med senere. 

Men først er det padletur. Min venn Scott kjørte meg hele veien fra Vashon Island opp til Anacortes hvoe vi kom ca kl 12.30. Hos Body Boat Blad hvor jeg hadde bestilt leie av kajakk var det orden i sysakene og etter 45 minutter hadde jeg proviantert og fått levert  kajakken og akt utstyret nede ved stranden. Det ble en P&H Scorpio MV, en super turbåt til mitt formål. Med så store tidevannsforskjeller som det er her, nær 4 meter, har det store fordeler med en plastbåt når man padler alene. De tåler mye mer enn enn en glassfiberbåt når man skal gå i land.

Været er helt fantastisk, nærmest hetebølge med i alle fall godt over 20 grader. Det er ingen selvfølge. Juni kan ha ganske ustabilt vær. Men slik skal det være hele uka! For en flaks! Det fristet å droppe tørdrakta og padle bare i shorts, men jeg ombestemte meg og angret ikke på det.

Etter en times padling økte vinden på imot og jeg måtte også padle mot strømmen et stykke. Dette førte til både bølger og sjøsprøyt og plutselig var det ikke så varmt lengre. Men veldig fin padling.

Veldig interessant å sammenligne strømforholdene slik de beskrives i appen min med de faktiske forholdene. Så langt stemmer det bra og strømmen ser ikke ut til å være noe problem annet enn at man hele tiden må time padlingen slik at man slipper å padle for mye motstrøms.

Jeg hadde sett meg ut to mulige campingsteder og valgte å gå inn på det  første, Cypress Head etter ca 13 – 14 km.

Camping i USA er et kapittel for seg. Mens vi i Norge har allemannsretten, er det her i USA etablert et visst antall teltplass som fordeles etter først til mølla-prinsippet.

Jeg var spent på om det kunne bli vanskelig å finne ledig plass, men det er så tidlig i sesongen at det var ikke noe problem.

SØNDAG 14. JUNI, PADLEDAG 2: NYDELIG MORGEN

Nødvendige økende ut av teltet om natten oppleves ofte som plagsomme, men de gir også fine opplevelser i form av stille vakre stemninger.

Den biologiske klokken min er fortsatt ikke helt justert, så jeg våkner fortsatt tidlig. En liten morgentur over den lille øya ga uttelling.

I padleguiden min står det at Cypress Head er et fint sted å betrakte strømhvirvlene når strømmen er på sitt sterkeste. Fascinerende å se at vannet nærmest fosset som en elv. 

Tidevannet snur ikke før ca kl 12.00 i dag. Jeg kan starte padlingen litt før det, men har likevel tid til en laaang frokost!

Ca kl 11 hadde vannet steget så mye at jeg klarte å sette kajakken på vannet uten å sette meg fast i søla. Brint, en annen kajakkpadler som skulle i samme retning ga et hyggelig følge et par timers tid.

Jeg fortsatte oppover mot Clark Island hvor jeg planla lunsj. Et stykke før ble jeg tatt igjen av en stor båt med hvaltittere som passerte i full fres. Jeg ble litt betuttet, San Juan Islands er et av de beste stedene å se spekkhoggere og hval i hele USA, men det krever kanskje litt lokalkunnskap som jeg ikke har?

Etter noe  minutter opplevde jeg noe rart. Alle steder rundt meg på sjøen var det småbølger, men jeg gled plutselig inn i et lite felt hvor sjøen var helt blank og  boblet svagt. Husker dere i Varangerfjorden Erling og Karianne? Akkurat slik var det og jeg følte at her var det ett eller annet. Og ganske riktig. Noen 10-sekunder senere ser jeg ryggen på tre store hval som bryter overflaten, spruten står når de puster og den store halvannen slår bedagelig på overflaten ide de dukker.

Etter lunsj på Klark Island fortsatte jeg til Sucia Island som går for å være en av de fineste øyene i området. Og teltplass var av beste merke. Totalt ble det ca 38 km i dag, en perfekt varm og stille dag der tørrdrakta fikk hvile seg.

MANDAG 15. JUNI, PADLEDAG 3: «The Salish Sea foot mystery.»

I mars hørte jeg på radioen noe som fikk meg til å spisse ørene. Det var en historie om en Nikesko, en høyresko, som var skyllet i land på en strand i Salish sea nord for Seattle. Det spesielle var at det var en fot i skoen. Og det som var enda mer spesielt, noen dager etter ble det funnet nok en sko – med fot i. Og det var også en høyresko. Og flere sko med føtter fortsatte å bli skyllet i land i årene etter.

Shit, dette er jo det området hvor jeg skal padle til sommeren, tenkte jeg.

Var det en pervers sekt eller noe som var årsaken til dette. Siden  2007 er det funnet  21 sko med føtter i i området, de fleste sko fra Nike, Reebok, Adidas samt andre merker.

Det hele viser seg å ha en naturlig forklaring. DNA-analyser viser at dette er ben som tilhører folk som har druknet i ulykker.  Når liket går i oppløsning skilles foten fra kroppen. Hvorfor begynte så disse føttene å flyte opp fra 2007?  Jo, det var omkring det tidspunktet man begynte å lage joggesko med skum og følgelig nok oppdrift til å holde det hele flytende.

Nå padler jeg altså rundt i dette området, men heldigvis har jeg ikke sett noen slike sko.  Jeg må innrømme at  jeg også er mer på jakt etter å se etter spekkhoggere og hvaler.

Området rundt San Juan Islands skal være et av de beste stedene for whalewatching i hele USA.  Men så langt har jeg bare sett en flokk på tre. Kanskje de ikke liker meg?

I dag mandag har jeg padlet fra Sucia Island til Stuart Island, en strekning på 21 km. Det gikk unna på tre timer og det uten at jeg padlet særlig hardt en gang. Sterk strøm er genialt bare man passer på å padle med strømmen.

Været er også fantastisk. Varmt og lite vind.  Eneste bølgene er fra strømmen. De kan imidlertid bli ganske krappe til tider og strømhvirvlene er også sterke når strømmen ifølge strømkartet  er opp mot 5 knop. Men det er morsom padling.

TIRSDAG 16. JUNI, padledag 4:

Opp kvart på fem – i kajakken kl 06.00

Våknet i natt til at teltet holdt på å blåse ned. Hadde også planlagt en tidlig start, så opp 04.45 og klar til å starte padlingen 06.00.

Det er vær og strøm som styrer alt her, og jeg måtte komme meg fra Stuart Island over til Roche Harbour, en strekning på ca 8 km mellom høyvann og lavvann. Ved å starte kl 06.00 hadde jeg et tidsvindu på ca to timer. Det burde holde mente jeg – og det gjorde det. Men med motvind og tidvis hvite bølgetopper ble strømmen så sterk på slutten at jeg virkelig måtte gi det jeg hadde for ikke å drive sideveis. Det verste som kunne skjedd var at jeg hadde drevet over til Canada! Grensen går bare noen få kilometer ute i sundet her. Men så ille var det ikke. Men god planlegging er alfa og omega.

Jeg hadde sett meg ut en campingplass en mils vei nedover kysten av selve San Juan Island for neste overnatting. Dette går for å være den røffeste klippekysten i hele området og også der hvor det er størst sannsynlig for å se spekkhoggere og hval. Heldigvis skal vinden legge seg til i morgen.

Men jeg forregnet meg når det gjaldt campingplassen! Fram til nå har det ikke vært noe problem å finne teltplass fordi jeg har vært på øyer uten veiforbindelse. Men her måtte man plutselig reservere – og alt var bortbestillt.

Løsningen ble at jeg har booket plass på en idyllisk knøttliten øy rett her ved Roche Harbour, kun tillatt for kajakkpadlere og røre. Her har jeg en hel øy for meg selv!

Og ikke så galt at det ikke er godt for noe; det betydde at jeg fikk se Norge – Irak på en pub her.

Men i morgen blir det en lang distanse på ca 45 km. Ved å starte tidlig kan jeg time det slik at jeg får strømmen med meg nesten hele veien, så det gjør at det blir en fin tur. Og så håper jeg å se spekkhoggere og hval!

ONSDAG 17. JUNI, padledag 5: Herlig padledag, men ingen hval å se!

Jeg startet også i dag litt over kl 06.00 for å ha litt god tid og ikke å risikere at strømmen snur før jeg starter å padle nordover. Planen fungerte utmerket og selv uten å ta i veldig hardt  viste gpsen en hastighet på 9 km/t  på enkelte strekninger.

Men noen spekkhoggere eller hvaler var ikke å se.

TORSDAG 18. JUNI, PADLEDAG 6: TUREN AVSLUTTES

Det er meldt 7 m/s vind fra nord i dag og det er litt stress forbundet med å krysse Rosariostredet tilbake til Anacortes der jeg skal avslutte turen og levere tilbake kajakken og utstyret. Stedet er kjent for mye strøm og båttrafikk så jeg starter tidliig for å ha marginene på min side. Det vil si at jeg er på vannet kl 06.30 etter en rask frokost.

Ikke et vindpust ved avreise, men etter kort tid får jeg sterk motvind inntil jeg runder odden og får en nydelig surf sydover.

Etter et par timer når jeg Rosario Strait. Siden strømmen skal være 4-5 knop holder jeg god høyde når jeg begynner krysninger slik at jeg har litt å gå på.

Det er ikke før etter en time at jeg virkelig merker strømmen og må bruke kreftene på å komme over til andre siden. Men totalt sett er kryssingen mye enklere enn  fryktet og jeg kommer i land i god tid før 12.00 når jeg har avtalt at Leo fra Body Blade Boat skal komme og plukke meg opp. Jeg rekker til og med et bad og spise lunsj før han dukker opp sammen med Jeff som har lovet å hente meg og kjøre meg tilbake til Vashon Island. For en luksus.

OPPSUMMERING: Jeg har hatt en fantastisk padletur, været har vært det best tenkelige og  kajakken og utstyret har fungert utmerket. Strømforholdene har opplagt vært det mest utfordrende elementet, men når en lærer å time det riktig, er det rett og slett genialt og noe som gjør dĵ

Teltplasser har i hovedsak ikke vært noe problem, bortsett fra på San Juan Island der alt var bortbestilt og jeg måtte finne en annen løsning på Poesy Island ved Roche Harbour.

SYKKELTUR GJENNOM WASHINGTON STATE

SØNDAG 21. Juni

For fire år siden syklet jeg The Great Divide fra  Banff i Canada til Grensen til Mexico. Det ga meg venner for livet og nå er det altså en liten reunion hvor vi skal sykle ca 10 dager fra øst i Washington State vestover til vi når Stillehavet. Vi er Bruce, Bob, Scott og Jeff fra Seattle samt Dan fra London. Altså seks stykker inkludert meg selv.

Logistikk er alltid et spørsmål på slike turer, og denne gang har vi også med følgebil som vi skal veksle på å kjøre, så vi slipper å ha med for mye oppakning på syklene. Altså en luksustur.

Dagen i dag har i stor grad vært en transportetappe, men det ble 26 kilometer på sykkelen fra Warden ned til Othello i varm ettermiddagssol. Deilig å komme seg opp på sykkelsetet, alle fulle av energi så det fløy over vaskebrettene på grusveien.

Der det er mulig forsøker vi å unngå asfaltveier. Planen er å overnatte i telt, men det passer ikke alltid med etappene og da er det motell som gjelder. Slik som i kveld.

Mandag 22. juni: Fra Othello til Colorado river – 78 km

Vi rullet ut fra motellet klokka syv etter frokost på McDonalds i Othello. En liten amerikansk by er ikke det mest sjarmerende stedet i verden, ofte bare en lang gate hvor etablissementene ligger spredt bortover omgitt av  romslige parkeringsplasser. Denne delen av Washington er paddeflat med enorme jordbruksarealer og vi slal følge et gammelt nedlag jernbanespor store deler av veien. Her er det ikke lov med biltrafikk og det betyr også at det ikke er vaskebrett på veien. Herlig.

Vi holder tempoet oppe og kan krysse Colorado River allerede litt over kl 12.  Vi finner oss en liten  landhandel og unner oss is og en flaske sjokolademelk før vi fortsetter den  siste mila opp til campingplassen.

Sjokolademelk har jeg ikke smakt siden jeg syklet Great Divide, men det er en skikkelig vinner på varme dager. Og i dag har termometeret på Dan sin garmin vist over 40 grader Celsius. Riktignok i sola, men likevel.

Tirsdag 23. juni

Klokka halv seks begynner leiren å røre på seg. Det har vært en varm natt, og nå bikker sola over horisonten og gjør det behagelig å innta havregrøt i bare t-shirt.

Klokka 07.00 ruller  i ut av campingplassen. Vi  må dessverre tilbake 5-6 km langs Colombia River for å komme inn på ruta vår igjen, The John Wayne trail. Dette er et gammelt nedlagt jernbanespor som svinger seg oppover i terrenget med perfekt stigning på 2 prosent. Da jernbanen åpnet i 1909, forøvrig på samme tid som Bergensbanen, hadde den stor betydning både for å frakte folk og varer. I 1972 var det slutt og svillene ble etter det fjernet og traseen gjort om til en sykkelruten John Wayne Trail. 

Vi skal stige ca 700 meter før vi når passet og varmen kjennes godt med ca 30-35 grader i skyggen. Det gjelder å drikke nok.

Grusdekket er ikke det beste. Det humper og skumper, noen  steder er det mye løs sand som gjør det vanskelig å holde balansen og noen steder ligger det mye stein i sporet. Men  vi kommer oss til toppen og får en fin nedkjøring på andre siden. 

Etter nær seks mil  når vi byen Ellensburg dyktig slitne. Det høres kanskje ikke så mye ut, men sterk varme, stigning og grusvei krever sitt.

Ingen campground her, så det blir ny natt på hotell. Det fasinerer meg stadig hvor velvillig  hotellpersonalet er til å la oss ta med de støvete syklene våre opp på rommet. Men det er som oftest helt ok.

Onsdag 24. juni

Den lokale kafeen åpner kl 07.00 og vi er først i køen for å bestille skikkelig frokost med egg og bacon. Vi skrur på gpsen og ruller ut av søvnige Ellensbourg, finner John Wayne trail igjen og begir oss igjen ut i det endeløse slettelandet på den nedlagte jernbanelinjen.

Etter et par timer begynner det å skje ting. Landskapet blir mer bakkete. Vi følger en trase’ langs Yakima River som bukter seg gjennom landskapet med vakker furuskog langs begge breddene. En fløytelyd høres i det fjerne og snart dundrer det et godstog på jernbanelinjen på andre siden av elva. Det virker som det ingen ende vil ta. Det er vanlig at togene her er 1-2 kilometer lange, men de kan også  være det dobbelte. Jeg husker jeg en gang las om Jack Londons «trainhopper»-eventyr i The Road, frihetsfølelsen han beskriver over å være boms og bare drive med vinden. Det er kanskje litt av samme følelsen jeg har  når jeg er på sykkeltur…

Vi kommer til to tuneller, men de er ikke lenger enn at vi kunne klart oss uten lykt. Men i morgen er det en på 4-5 kilometer. Det er godt det ikke er motorisert trafikk der. Og antall syklister er ikke plagsomt stor. Eneste vi har møtt i dag er en gruppe på fem.

Klokka 13 er vi ved Easton Lake State Parkground. Det blir tid til en  liten dukkert og knerting av en vannmelon før vi setter opp teltene og begir oss over til en lokal burgersjappe for å spise middag. En utmerket dag med 60 kilometer tilbakelagt distanse.

Torsdag 25. juni

Deilig morgen når vi triller ut fra teltplassen kl 07.00, ned langs innsjøen på fin skogssti. Det er fint å ha et gps spor å følge. Men vi har ikke syklet mer enn en halv time før en uventet situasjon oppstår. Ruten svinger inn på en grusvei og der møter vi en bastant gul bom med følgende illevarslende skilt: «NO TRESPASSING, OWNER IS ARMED ALL THE TIME, PRIVATE PROPERTY». 

Sidene av bommen er dessuten blokkert helt for både syklende og gående og uansett frister det ikke så mye å fortsette til tross for at ruta på kartet på mobilen fortsetter her. Vi velger å snu og finne en annen vei. 

Dette med at ruten er stengt med bom og skilt med No trespassing, er noe som vi har opplevd flere ganger. Det er alltid vanskelig å vite når man må snu i slike tilfeller, og når man kan ignorere slike skilt. Vi følger tross alt en ganske populær sykkelrute. I dette tilfellet var det ingen tvil.

Det varer ikke lenge før vi er tilbake på det nedlagte jernbanesporet og kan sette opp farten. Vi følger det som heter Palouse to Cascades State Park Trail som snor seg gjennom terrenget og over høye jernbanebroer.

Alt er tilrettelagt for syklister og vandrere. Over oss er det et tak av grønn vegetasjon, Douglasgran som kan bli omkring 90 meter høye, Big Maple og andre tresorter.

Jernbanelinjen har en svak stigning  og etter noen timer kommer vi til Snoqualmie Tunnel, en 3,6 lang jernbanetunnel. Allerede 100 meter unna kjenner vi et kaldt gufs fra åpningen. Ekstra jakke må på og sykkellykt tennes.

På andre siden går det slakt nedover og det blir noen lette timer før vi etter omlag 7 mil kan rulle inn i de lille byen North Bend.

Siden det er meldt uvær tar vi inn på motell, et av disse typiske enetasjes etablissementene som vi er vant til fra gamle amerikanske filmer. Rommet lukter tilsvarende, men verten klarer omsider å få reparert TVen slik at vi kan få se kveldens fotballkamp.

Fredag 26. juni

Regn om morgenen og fint at vi slipper å ligge i telt. Kafe’frokost før vi triller av gårde. Været blir straks bedre og etter hvert som vi nå nærmer oss Seattle blir det mer sykkelveier og asfalt enn grus.

Vi ankommer Edmonds nord for Seattle, ferger over til Kingston og fortsetter en mils vei til en  Airbnb siden det fortsatt er meldt regn.

Bob har måtte legge inn årene i dag da han ikke følte seg vel, så nå er vi 5 stykker på tur. 10,2 mil med sykling i dag.

Lørdag 27. Juni

Kort dag med sykling i dag, kun seks mil. Regnet har gitt seg og vi nyter nå naturen i utkanten av Olympic National Park.

Søndag 28. juni

Vi har nådd Dungeness helt nord-øst på Olympic Paninsula vest for Seattle og camper der – etter 65 km.

Mandag 29. Juni

Dungeness – Cresent

Vi har  nå plukket opp en varebil som vi trenger på slutten av turen  for å komme tilbake til  Vashon island når turen er over. Det betyr at vi plutselig har to følgebiler som vi må bytte på å kjøre.

Tirsdag 30. juni: Cresent – La Push

Fin lett sykling på starten av dagen på asfaltert sti gjennom tykk overgrodd eventyrskog. Etter hvert  måtte vi over på asfaltert vei med smal skulder. Ikke trivelig når store lastebiler dundrer forbi.

Men jeg fikk med meg første omgang av VM-kampen mot Senegal og så Nusas fantastiske scoring. Deretter var det slutt på mobilforbindelsen.

Vi nådde La Push og Stillehavet utpå ettermiddagen, parkerte bilene og spaserte et par kilometer ned til Second Beach, en fantastisk strand. Det ble både bading i Stillehavet og telting.

Onsdag 31. juli: Second Beach – Vashon island

Turen er slutt, vi pakker ned teltene, går til bilene og kjører sydover.

I Tacoma  ed Seattle leverer vi varebilen, tar fergen over til Vashon Island og sykler «hjem» – etter 10 dager og ca 700 km på  veien

En fantastisk tur med fantastiske venner.